"Takk som spør" : En kvalitativ studie om hvordan barnevernet oppleves av barn og ungdom som har levd med vold i familien

Denne masteroppgaven handler om hvordan barnevernet oppleves av barn og ungdom som har levd med vold i familien. Oppgaven er basert på kvalitative intervjuer, og temaene som barna har vektlagt er analysert i lys av lovverk og retningslinjer styrende for barnevernet. Forskning om vold i familien har vært økende de siste årene og en vet etter hvert mye om konsekvensene volden har. Fokus på barnas egne erfaringer er et nyere forskningsområde, men har vist en vekst i den senere tiden (Øverlien, 2010). Barna er eksperter på egne erfaringer og deres oppfatninger av barnevernet anses som viktig fordi barnevernet nettopp skal verne om barna, og er den hjelpeinstansen som skal sikre barnas rett til beskyttelse og omsorg. Et sosialkonstruktivistisk perspektiv ligger til grunn i det at det er barnas refleksjoner om egen livsverden som skal utforskes. Barna betraktes som aktivt handlende subjekter, samtidig som de er avhengige av voksne (James og Prout, 1990). De inngår i sosiale konstruksjoner i sine omgivelser og påvirkes gjensidig av mennesker og miljø, slik at en transaksjonsmodell vil belyse forståelsen av deres utvikling, som også innebærer et tverrfaglig fokus (Sameroff og Mackenzie, 2003; Kvello, 2008). Gjennom analysemetoden Interpretative Phenomenological Analysis er datamateriale kategorisert i følgende tre temaområder: Noen å snakke med, kjennskap til barnevernet og medvirkning. Tittelen på oppgaven “Takk som spør” illustrerer ett av hovedfunnene som er at barna fremhever betydningen av voksne som spør. De ønsker at voksne skal spørre mer, når de ser tegn på at barna har det vanskelig. Samtlige av barna formidler at de setter pris på å få snakket med noen om voldsopplevelsene og hjemmesituasjonen, og de fleste snakker med fortrolige venner. De beskriver også viktige hindringer ved å fortelle, som handler både om redsel for å bli flyttet ut av hjemmet eller represalier fra voldsutøver, men også at de ikke hadde noen å fortelle til, og ikke visste at det fantes hjelp da voldshandlingene pågikk. Opplevelsene og erfaringene barna beskriver av barnevernet er variert. Selv om de fleste har hatt kontakt, ser det ut til at kontakten har vært sporadisk, mens endel aldri har vært i kontakt med barnevernet. Mange av barna er usikre på om barnevernet har vært inne i bildet, da de selv ikke har vært involvert. Ingen av barna uttrykker at det er feil at barnevernet har grepet inn, mens flere etterspør tydeligere tilstedeværelse i forhold til mer og tidligere hjelp fra barnevernet. Samtidig som de viser en ambivalens i forhold til barnevernet, og lojalitetsdilemmaer i forhold til foreldrene, er mange av barna konkrete i sine råd til hva voksne skal gjør for barn som opplever vold i familien. Barna opplever i variert grad at deres perspektiv blir prioritert ved at de blir hørt eller ved at de får mulighet til å si sin mening. Noen understreker viktigheten av kombinasjonen av å få bli tatt med på avgjørelser, samtidig som voksne bør bestemme. Barna i denne oppgaven beskriver få opplevelser av et kontinuerlig og helhetlig samarbeid mellom de ulike aktørene og arenaene i deres oppvekstmiljø. De belyser behov og rettigheter som er ivaretatt i lovverk og barnekonvensjonen, som for eksempel å bli hørt og å få leve i trygghet, men som i ulik grad oppleves av barna selv i deres hverdag. Fremstillingen viser flere dobbeltheter i både barnevernets rolle og barnas opplevelser, samt temaer som er komplekse og som avhenger av hverandre. Få av barna i studien har noen reell opplevelse av barnevernet før de er ungdom, og gjerne etter de har vært på krisesenter. For at barnevernet skal få hjulpet barn som lever med vold i familien, må de kjenne til barna. Det betyr at andre i barnas omgivelser må melde fra om sine bekymringer. For at barna skal ha håp om hjelp og våge å fortelle om vold, må de vite at det finnes en hjelpeinstans som er til for dem. Hva som spiller inn i forhold til at barn som lever med vold i familien kan få bedre kjennskap til barnevernet som hjelpeinstans blir satt fokus på i diskusjonskapittelet